Vervingsforbud

Et vervingsforbud, eller en non-solicitation-klausul, sier at den ene siden ikke vil forsøke å ansette den andres folk, eller ta kundene deres, i en fastsatt tid etter at kontrakten opphører. Det er snevrere enn en konkurranseklausul, som prøver å blokkere en hel type arbeid. Det vanlige målet er «ikke ansett teamet mitt og ikke ta kunden».

De vanlige punktene å lese er hvem som er dekket (navngitte ansatte, alle du møtte, enhver kunde), hvor lenge det varer, og om det å svare på en stillingsannonse den andre personen startet fortsatt teller. En klausul som forbyr «enhver kunde hos kunden», er bredere enn «kunder du hadde med å gjøre i dette prosjektet».

Byråer og studioer ber ofte om dette begge veier, slik at ingen av sidene ansetter den andres team fra et felles prosjekt. Et ensidig vervingsforbud bare for frilanseren er slik et studio kan ansette frilanserens underleverandør, mens frilanseren ikke kan ansette studioets junior.

Denne siden sier ikke når et vervingsforbud vil eller ikke vil bli ansett for å gå for langt. Det er ulikt fra sted til sted. Den praktiske vanen er å holde listen kort, tiden kort og utløseren som «aktivt oppsøker», ikke «tilfeldigvis var i samme Slack-fellesskap».

Et vervingsforbud er ikke en konkurranseklausul og ikke konfidensialitet. Du kan vanligvis fortsatt jobbe i samme bransje. Du bare tapper ikke den andre sidens folk eller deres navngitte kunder i den oppgitte perioden.